Tid for å byggje bruer?

I kommentaren «Med gevær og søkke i Skåbu» (Dag og Tid 2. august) skreiv Sigrun Slapgard at vegen i Skåbu er stengd og blir «opna ein gong til hausten». Innlegget fekk meg til å tenkje at det kanskje er tid for brubygging.

Slapgard skriv om «den norske ulvestamma». Mange har gjort det før henne, anten det gjeld ulv eller bjørn. Eg hugsar korleis eg skvatt da ein Ap-representant i ein rovdyrdebatt i Stortinget sa at «norske binner» måtte til for «å etablere en egen norsk bjørnebestand». Det var i 1997. Den misvisande språkbruken lever vidare.

Ulven er ikkje norsk. Korkje ulv eller bjørn er opptatt av nasjonalitet og statsgrenser. Ja, så lenge ingen har bygd rovdyrgjerde langs grensa, så veit dei vel knapt kva land dei er i. Om vi først skal bruke geografiske ord og uttrykk, så har vi ein felles skandinavisk bestand. Dei aller fleste dyra har tilhald på svensk område. Det gjeld både ulven og bjørnen. Rovdyrforskarane seier at Sverige har ein bjørnebestand på meir enn tre tusen. For å regulere - men ikkje utrydde - denne bestanden gav dei svenske fylka ut 319 fellingsløyve i 2012. Fellingsløyve eller freding er nasjonale avgjerder, men rovdyrbestandane blir aldri nasjonale. Generalsekretær Eladio Fernandez Galiano i sekretariatet for Bernkonvensjonen ordlegg seg slik: «Ikke noe sted ber konvensjonen statene om å ha nasjonalt levedyktige bestander av den svært enkle grunn at det ville være absurd.»

Utanom rovdyra har vi to par-tar som lenge har stått mot kvar-andre: På den eine sida gardbrukarane som produserer kjøt på norsk utmarksbeite. På den andre sida finn vi naturvernarar, både organisasjonar og enkeltmenneske. Begge partane gjer verdfull innsats for å ta vare på mangfaldet i naturen. Til dagleg har begge staten som motstandar. Og vi som berre et mat som andre har produsert, bør minnast at matprodusentane alltid har tatt vare på den utmarka dei bruker.

Statleg politikk reduserer både mangfaldet i naturen og sjølvbergingsgraden. Eg er sikker på at mange som slåst for å verne naturen, ikkje likar den svære soyaimporten frå Brasil. Mykje av kjøtproduksjonen i Noreg er avhengig av importert kraftfôr. Sannsynlegvis meiner både dei som har dyr på utmarksbeite og naturvernarane at vi bør auke bruken av kortreist mat. Eg for-står ikkje korleis vi skal få til det utan å auke bruken av utmarksbeite. Ein soyabroiler er ikkje kortreist mat, sjølv om han i det korte livet sitt ikkje ein gong var utandørs.

Det kan bli forandring viss naturvernarar og dei som har beitedyr i utmarka, kjem på talefot. Da kan dei som øydelegg naturen, møte sterkare motkrefter enn før.

Publisert i Dag og tid 16.08.2013.

Var det Marit Arnstad sine feil?

Etter brannen i Gudvangatunnelen har media retta søkjelyset mot samferdsleminister Marit Arnstad. Men er det sikkert at feil eller forsømming frå henne er årsaka til at ein underbetalt polsk sjåfør køyrde ei brannfarleg trekkvogn inn i Gudvangatunnelen?

Norske tunellar er ikkje trygge. Derfor vart denne tunellbrannen verre katastrofe enn nødvendig. Men det er sjeldan at manglar i tunellen utløyser brann.

Ingen tunellkonstruksjon med trygge fluktvegar kunne ha hindra denne brannen. Paul Bjerke i De facto kunnskapssenter har peika på at den multinasjonale transportgiganten DSV eigde tilhengaren. DSV går med overskott. Aksjonærane tok i fjor ut eit utbyte på 1,5 milliardar kroner. Ein ukjent polsk «underleverandør» disponerte trekkvogna. Brannen starta der. Vi veit ikkje om den lågtløna sjåføren hadde ein arbeidsgivar. Ansvaret er pulverisert. Konkurranse og fri flyt pressar løn og vedlikehaldskostnader nedover.

EU-kommisjonen vedtar direktiva om at underbetalte sjåførar og farlege vogntog skal flyte fritt i Europa. Prosessen som la dette til rette i Norge, starta da Stortinget vedtok «Lov om gjennomføring av fellesregler om innenlandsk transport i EØS-avtalen.» Saksdokumenta nemnde, naturleg nok, ikkje eit ord om risiko for tunellbrann. Dei tiltaka kom seinare. Men dei fire fri flyt-prinsippa i EU-grunnlova visste vi om. Og det var lov å tenkje.

Regjeringa ba óg Stortinget godkjenne ny framgangsmåte for lovendringar. Ap-regjeringa ville gjere nye EU-reglar til norsk lov utan omvegen om Stortinget. Byråsjefane vart lovgivarar. Regjeringa sa det ope og presist: Denne framgangsmåten «vil også senere lette arbeidet med å gjennomføre eventuelle nye EØS-rettsakter på dette området i norsk lov.» Nesten alle EU-motstandarane i Stortinget sa ja takk.

Eg var den einaste som tok ordet og sa nei takk da Stortinget 28. mars 1995 - mot ei røyst - vedtok ny lov og ny metode. Seinare har EU-kommisjonen gong på gong endra vilkåra og reglane i langtransporten på norske vegar. Kommisjonen tar ikkje ansvar når den frie flyten av underbetalte sjåførar og farlege vogntog set liv og helse i fare.

Alle som vil ha slutt på dette, må gå mot EU-kommisjonen i Brussel. Folkerøysting om å erstatte EØS-avtalen med ein frihandelsavtale vil vere eit bra verkty. Men for all del: Minn gjerne Marit Arnstad og Senterpartiet om at dei røysta feil i Stortinget 28. mars 1995.

Publisert i Nationen 15.08.2013.

Beitedyr og rovdyr

Takk til Arnold Håpnes for svar. (KK 10. august.) Vi er samde om at rovdyra verken har påverka saueavlen eller styrka kvaliten på norsk sau. Eg misforsto nok da eg meinte Håpnes tok med husdyr på utmarksbeite da han skreiv om beitedyr.  Og vi er sikkert samde om mange grunnar til å ikkje utrydde verken rovdyr eller andre artar, om det er dyr eller plantar.

Statleg politikk er eit alvorleg trugsmål mot artar som er truga.Vi treng eit landbruk som bruker mindre av kjemikaliar og importert kraftfor. Meire kortreist mat må til for å auke sjølvbergingsgraden. Rødt sitt arbeidsprogram seier at «Norge har store beiteressurser som ikke blir utnyttet. I stedet for å importere mer kraftfor, må disse ressursene benyttes gjennom økt kjøttproduksjon.» Samtidig seier programmet at «rovdyr skal sikres sin plass der de er en naturlig del av de norske økosystemene.»

Her er det uløyst konfliktstoff. Konfliktane i det tvetydige rovdyrforliket i Stortinget i 2011 er og uløyste. Regjeringa gjennomfører ikkje stortingsvedtak om å begrense fordrivinga av husdyr frå utmarksbeite.

Mi oppfatninger at dei som vil verne mangfaldet i naturen og dei som produserer mat på reine utmarksressursar i utmark, i hovudsak og på lang sikt har felles interesser. Merete Furuberg, leiaren i Småbrukarlaget har peika på at utmarksbeite sikrar leveområdet til over tre hundre av dei raudlista artane. Så er det konflikt rundt dei store rovdyra og særleg dei skandinaviske bestandane av ulv og bjørn. Men naturvernsida kan som ein forsiktig start stille seg bak kravet om at staten skal dekke heile det økonomiske tapet for gardbrukarar som har rovdyrtap.

Eg trur matprodusentar og naturvernarar  bør satse på dialog og leite etter kompromiss. Kanskje dei om nokre år kan stå saman mot den staten som trugar både artsmangfaldet og den reine matproduksjonen?

Publisert i Klassekampen 14.08.2013.

Tenkjer Statoil bare «kommers»?

Stortinget vedtok EU sitt oljedirektiv for berre 18 år sia. Da var det usemje på Løvebakken óg. Vi var 41 representantar som sa nei. Vi ville ikkje gi bort sjølve faneparagrafen i oljelovgivinga som ga Norge rett til å velje norske firma og ta distriktsomsyn i oljepolitikken.

I dag synst oljeminister Ola Borten Moe (Sp) det er OK at Statoil flaggar ut 1000 arbeidsplassar til lågkostland. Han er trygg på at ei Høgre-regjering vil halde stø kurs: «På oljesiden tror jeg ikke vi får de store forskjellene», som han sjølv seier det.

Kva så med dei mange som er mot utflagging? LO-leiar Gerd Kristiansen seier signaleffekten blir veldig feil om Statoil flaggar ut 1000 arbeidsplassar. Forbundsleiar Leif Sande i Industri Energi er mot utflagging. Men viss statsministeren er samd med oljeministeren, så er Sande ikkje «så opptatt av at han [statsministeren] kommer på banen.»

Betyr dette at Ap og andre i regjeringa prøver å ri to hestar i fire-fem veker fram til valet? Det kan i alle fall vere verdt å minnast korleis nettopp statsminister Stoltenberg misbrukte faglege tillitsvalde da han i 2001 samla støtte for børsnotering – og dermed privatisering – av Statoil.

Regionleiar Jone Handeland i Handel og kontor var ein av dei som ga Stoltenberg faglegpolitisk ryggstøtte. Rett før neste Ap-landsmøte sa Handeland det slik til Stavanger Aftenblad: «Jeg angrer. Målet var å gi anledning til allianser som skulle gi flere og tryggere arbeidsplasser. I stedet ble det bare børs. Jeg føler meg lurt og misbrukt. Statoil tenker bare kommers.»

Dei som trur at eit børsnotert oljeselskap kan slutte å tenkje «bare kommers», bør røyste på eitt av stortingspartia som har stått og står trufast bak oljeminister Borten Moe.

Publisert i Nationen 12.08.2013.

Nå er ingen lokalsykehus trygge

Politikerne i styret for Sykehus Innlandet har bestemt seg: Befolkninga i Hedmark og Oppland har alt for mange lokalsykehus. Ingen er trygge når sentraliseringsskruen nå skal dras til både en og to ganger. 

Erfarne politikere fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet sitter i styret for Sykehuset Innlandet. Tre ordførere: Dag Erik Pryhn (Ap) fra Sel, Nils Røhne (Ap) fra Stange og Hans Seierstad (Sp) fra Østre Toten. Oddny Marie Prytz, Høyres ordførerkandidat ved siste valget i Løten er også i styret. De stemte alle for gigantsykehus ved Mjøsbrua.

Rødt vil opprettholde og forbedre lokalsykehusene i stedet for å legge ned. Et lokalsykehus skal ha akuttberedskap og tidsmessig utstyr. Det er ille at Kongsvinger sykehus ikke for lengst har fått MR-maskinen det er bruk for.

Jeg hørte nylig Eli Berg holde foredrag om helsepolitikk. Hun sa lokalsykehusene samarbeider best med helsetjenesten i kommunene. Med sine drøyt 20 års allmenlegeerfaring fra Kongsvinger vet hun hva hun snakker om. I tillegg trenger vi selvsagt større, spesialiserte sykehus, slik som for eksempel Rikshospitalet.

Bare en av de ansattes representanter stemte i mot da styret i Sykehuset Innlandet for et år siden sa ja til nytt gigantsykehus. Blir vedtaket gjennomført, betyr det i alle fall slutten for sykehusene i Lillehammer, Gjøvik, Hamar og Elverum. Ingen sykehus er trygge, hvis direktøren og politikerne i

Sykehuset Innlandet får samle alt under ett tak ved Mjøsbrua. Bygging av gigantsykehus har sin egen dynamikk. Giganten blir som gjøkungen i et fuglerede. Nykomlingen skyver ut de små for selv å bli stor. Veldrevne Aker sykehus i Oslo led akkurat den skjebnen.

En ny lov som Stortinget vedtok i 2001 er pådriver for sykehussentraliseringa. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet bestemte da at sykehusene skal drives etter bedriftsøkonomiske mål. Snevre økonomiske resultater teller mer enn å sikre den beste sykehusbehandlinga til de som trenger det.

Ledelsen i Sykehuset Innlandet setter nå sin lit til at hedmarkinger og opplendinger skal slåss innbyrdes. Splitt og hersk er en gammel metode. Sykehusforsvarere i begge fylker bør heller samarbeide og støtte hverandre. Det er mulig å lykkes hvis forsvar av alle lokalsykehusene blir en felles sak.

Publisert i Glåmdalen 09.07.2013.